Supportertur 25. januar - 29. januar 2024
Kleines Revierderby
Dette reisebrevet burde egentlig starte lenge før avreise. Det burde starte med en skildring av det første suget i magen da det ble sendt ut e-post om påmelding til supportertur, BVB - Freiburg. En skildring som ville gi et innblikk i en norsk Dortmundsupporters herlige minner fra fjorårets supportertur, hvor vi ble vitne til at hjemmelaget ikke ga seg før poengtavla viste 5-1. Om leseren av reisebrevet har tatt seg bryet med å lese overskriften, så har han også merket seg at kleines Revierderby ikke tillater at det ene laget kommer fra Schwarzwald.
Derfor starter reisebrevet heller med hyllest til turens reiseleder, Martin, og supporterklubbens president, Nico. At vi måtte endre kamp for supporterturen, var nemlig bare ett hinder av veldig mange som måtte forseres, før vi igjen kunne trå inn i das schönste Stadion der Welt. Jeg skal gjøre hinderne like enkle å forsere for leseren som Martin og Nico har gjort for oss som var med. Color Line kunne ikke tilby båtreise til Freiburgkampen fordi den ene fergen skulle i tørrdokk til reparasjon.
Derfor måtte reisedatoer og motstander endres. Valget falt på Bochum. Det endte med en søndagskamp, og reiseruta måtte planlegges på nytt. I tillegg har togstreik, en manglende båtbillett og matbestillinger som ikke ble registrert av restauranten vi
skulle til etter kampen, gjort livet vanskelig for reiselederne våre. Personlig har jeg knapt merket meg utfordringene, for de var løst allerede før bekymringen rakk å sette seg. Tusen takk til Martin og Nico for glimrende reiseledelse!
Å stå på Hjortneskaia kl. 12.30 på torsdag var turens første punkt på programmet. Dette er en sannhet med modifikasjoner, da turen for flere av oss allerede har vært lang for å komme seg dit, og noen også valgte å møte direkte i Dortmund. Likevel får
vel skildringen av turen starte der. Når supporterklubben reiser på tur, så er det mange som møter venner de kun treffer en gang i året. Gjensynsgleden er derfor veldig stor, og smil, klemmer og latter sitter løst. Det er også alltid noen som er med
for første gang, og vi legger sjela i å ta dem godt imot. Jeg er ikke riktig mann til å uttale meg om vi lykkes eller ikke, men de tilbakemeldingene jeg har fått, tyder veldig på det. I år fikk vi også tre nye tyske venner med på tur, da BVB-TV hadde sendt et
kamerateam for å følge oss på reisen. Filmen er et underholdende supplement til dette reisebrevet, og kan ses her:
Derfor starter reisebrevet heller med hyllest til turens reiseleder, Martin, og supporterklubbens president, Nico. At vi måtte endre kamp for supporterturen, var nemlig bare ett hinder av veldig mange som måtte forseres, før vi igjen kunne trå inn i das schönste Stadion der Welt. Jeg skal gjøre hinderne like enkle å forsere for leseren som Martin og Nico har gjort for oss som var med. Color Line kunne ikke tilby båtreise til Freiburgkampen fordi den ene fergen skulle i tørrdokk til reparasjon.
Derfor måtte reisedatoer og motstander endres. Valget falt på Bochum. Det endte med en søndagskamp, og reiseruta måtte planlegges på nytt. I tillegg har togstreik, en manglende båtbillett og matbestillinger som ikke ble registrert av restauranten vi
skulle til etter kampen, gjort livet vanskelig for reiselederne våre. Personlig har jeg knapt merket meg utfordringene, for de var løst allerede før bekymringen rakk å sette seg. Tusen takk til Martin og Nico for glimrende reiseledelse!
Å stå på Hjortneskaia kl. 12.30 på torsdag var turens første punkt på programmet. Dette er en sannhet med modifikasjoner, da turen for flere av oss allerede har vært lang for å komme seg dit, og noen også valgte å møte direkte i Dortmund. Likevel får
vel skildringen av turen starte der. Når supporterklubben reiser på tur, så er det mange som møter venner de kun treffer en gang i året. Gjensynsgleden er derfor veldig stor, og smil, klemmer og latter sitter løst. Det er også alltid noen som er med
for første gang, og vi legger sjela i å ta dem godt imot. Jeg er ikke riktig mann til å uttale meg om vi lykkes eller ikke, men de tilbakemeldingene jeg har fått, tyder veldig på det. I år fikk vi også tre nye tyske venner med på tur, da BVB-TV hadde sendt et
kamerateam for å følge oss på reisen. Filmen er et underholdende supplement til dette reisebrevet, og kan ses her:
For de som ikke tjuvstarta i baren i ankomsthallen (eller avreisehallen for vår del), så tok det ikke mange minutter før øltørste nordmenn befant seg i Observation Lounge med en halvliter foran seg. At alle satt med en øl, er forresten ikke helt sant. Det vil
alltid finnes unntak, og alle som har reist med oss tidligere vet nøyaktig hvilket jordbærinspirert unntak jeg mener. At det denne gangen førte til en allergisk reaksjon, og en restylaneleppe selv de råeste rosabloggerne ville misunne ham, setter kanskje en stopper for denne tradisjonen? Det svaret får vi vel ikke før vi sitter på båten igjen til neste år.
alltid finnes unntak, og alle som har reist med oss tidligere vet nøyaktig hvilket jordbærinspirert unntak jeg mener. At det denne gangen førte til en allergisk reaksjon, og en restylaneleppe selv de råeste rosabloggerne ville misunne ham, setter kanskje en stopper for denne tradisjonen? Det svaret får vi vel ikke før vi sitter på båten igjen til neste år.
At togene streiket, kunne potensielt gjort turen fra Kiel til Dortmund ganske vanskelig. Derfor var stemningen stor da vi fikk tilsendt en video fra Niclas Füllkrug og Niklas Süle som fortalte at lagbussen var på vei for å hente oss. Bussjåføren satte opp det tyske servicesmilet som ofte peker i motsatt retning av hva enhver butikkmedarbeider lærer seg på smilekurs i Norge. Å spise mat i de svart-gule setene var langt fra aktuelt, men fire kasser med Brinkhoff’s No.1 var det ikke noe problem å by på. God stemning, intervjuer med BVB-TV og enormt mye tuting fra forbipasserende fans, satte standarden for turen til Tysklands fotballhovedstad.
A&O Hostel Dortmund Hauptbahnhof fungerte som vanlig som innlosjeringsted, og det er vel ikke til å stikke under en stol at det er pris som lokker oss dit, fremfor service og fasiliteter. Oppholdet der ble derfor kort, før vi tok turen til Ayman’s, Neven Subotics favorittrestaurant. Som på veldig mange andre områder, så leverer Subotic også på smakssansen, og det blir nok ikke siste gang en nordmann setter til livs et lammespyd eller marinerte scampi her. I tillegg til å legge til i reisefølge alle som ikke hadde valgt båt og lagbuss som reiserute, så gjorde en velkjent Lyngdøl sin entré. Dette ble en enorm stemningsboost for hele gjengen, og førte nok til at mange endte opp med å investere i en drakt med 26 Ryerson bakpå dagen etter. At han ikke bare kom innom for å si hei, signere drakter og posere for fotografene, men også ble værende lenge for å prate og sosialisere med oss, gjorde ikke akkurat
inntrykket dårligere. Keeperlegende Teddy de Beer møtte oss også, og var med oss hele kvelden. Han har fått mange rosende ord i tidligere reiseskildringer, men viser nok en gang hvilken glimrende kar han er.
inntrykket dårligere. Keeperlegende Teddy de Beer møtte oss også, og var med oss hele kvelden. Han har fått mange rosende ord i tidligere reiseskildringer, men viser nok en gang hvilken glimrende kar han er.
|
|
|
Jeg prøver i stor grad å skildre fellesopplevelsene vi hadde på turen, og ikke blande inn for mange personlige anektoter. Likevel ser jeg meg nødt til å vie en opplevelse litt spalteplass. Lütge Eck har i alle år vi har dratt på fellesturer til Dortmund, vært vår
stamkneipe for sene nattetimer, lettdrikkelig øl, krydrete likørshots, fansanger og tysk rølpemusikk. Fjorårets hendelser med mildt sagt slapp hoderegning, ufrivillige Bierdusche og en språkbruk som til og med hadde fått nordlendingene her hjemme
til å rynke på nesa, så har vi valgt å boikotte denne kneipa. I hvert fall til vi får tilbake det gamle vertskapet som har behandlet oss med en mer akseptabel sur mine. I søken etter etter en ny kneipe var vi tre stykker som endte opp på Haus Hötte. Det
var ikke mange sekundene som skulle til før vi innså at dette var en kneipe som ikke kom til å skuffe de som leter etter skikkelig kneipefaktor. Med unntak av tometersmannen med en slapp, blå hanekam som lå og sov over bardisken, så kunne klientellet by på et herlig utvalg godt berusede tyskere og polakker i et aldersspenn mellom 60 og 85 år. De tyske damene bak disken var en tro kopi av de gamle damene på Lütge Eck, sure, skrukkete og småhissige. Akkurat slik de skal være på en skikkelig tysk kneipe.
Stemningen i lokalet var av det daffe slaget. De fleste satt og hang over ølglassen sine. Unntaket var et par i 70-årene som støttet seg mot hverandre mens de vugget rolig frem og tilbake til en tysk låt som er vanskelig å beskrive, men at tyskerne har klart å finne en musikkategori som er enda mindre kultivert enn Scooter, ompa-musikk og Helene Fischer, er det vel ingen andre folkeslag som kunne klart. Dette stemningsbildet fikk seg en solid trøkk da tre unge gutter med mistenkelig kort hårklipp braste inn. Tre døsige polakker som satt ved inngangsdøra fikk plutselig fart på seg, og de nyankomne rakk ikke en gang å komme gjennom gangen før det braket løs et skikkelig håndgemeng. Tre overraskede og litt smånervøse nordmenn holdt seg klokelig til bordet sitt innerst i hjørnet. Det gjorde derimot ikke damene bak bardisken, som brettet opp ermene og kastet seg inn i slåsskampen. Snauskallene
hadde tydeligvis respekt for det, for like plutselig som de hadde kommet, var de borte igjen. Stemningen rakk akkurat å gli tilbake i gammelt lune, før det smalt fra en knyttneve i vinduet. Sinna som en ilder ilte bardamene til igjen, skremte de uvedkommende unna, senket gitteret foran vinduene og låste inngangsdøra. Trygt innelåst kunne vi registrere at vi hadde en ny respekt for tyske bardamer, og at det skal mer enn et heftig barslagsmål til for å stoppe et aldrende beruset par fra å bryte opp vuggende dansetrinn.
Jeg prøver i stor grad å skildre fellesopplevelsene vi hadde på turen, og ikke blande inn for mange personlige anektoter. Likevel ser jeg meg nødt til å vie en opplevelse litt spalteplass. Lütge Eck har i alle år vi har dratt på fellesturer til Dortmund, vært vår
stamkneipe for sene nattetimer, lettdrikkelig øl, krydrete likørshots, fansanger og tysk rølpemusikk. Fjorårets hendelser med mildt sagt slapp hoderegning, ufrivillige Bierdusche og en språkbruk som til og med hadde fått nordlendingene her hjemme
til å rynke på nesa, så har vi valgt å boikotte denne kneipa. I hvert fall til vi får tilbake det gamle vertskapet som har behandlet oss med en mer akseptabel sur mine. I søken etter etter en ny kneipe var vi tre stykker som endte opp på Haus Hötte. Det
var ikke mange sekundene som skulle til før vi innså at dette var en kneipe som ikke kom til å skuffe de som leter etter skikkelig kneipefaktor. Med unntak av tometersmannen med en slapp, blå hanekam som lå og sov over bardisken, så kunne klientellet by på et herlig utvalg godt berusede tyskere og polakker i et aldersspenn mellom 60 og 85 år. De tyske damene bak disken var en tro kopi av de gamle damene på Lütge Eck, sure, skrukkete og småhissige. Akkurat slik de skal være på en skikkelig tysk kneipe.
Stemningen i lokalet var av det daffe slaget. De fleste satt og hang over ølglassen sine. Unntaket var et par i 70-årene som støttet seg mot hverandre mens de vugget rolig frem og tilbake til en tysk låt som er vanskelig å beskrive, men at tyskerne har klart å finne en musikkategori som er enda mindre kultivert enn Scooter, ompa-musikk og Helene Fischer, er det vel ingen andre folkeslag som kunne klart. Dette stemningsbildet fikk seg en solid trøkk da tre unge gutter med mistenkelig kort hårklipp braste inn. Tre døsige polakker som satt ved inngangsdøra fikk plutselig fart på seg, og de nyankomne rakk ikke en gang å komme gjennom gangen før det braket løs et skikkelig håndgemeng. Tre overraskede og litt smånervøse nordmenn holdt seg klokelig til bordet sitt innerst i hjørnet. Det gjorde derimot ikke damene bak bardisken, som brettet opp ermene og kastet seg inn i slåsskampen. Snauskallene
hadde tydeligvis respekt for det, for like plutselig som de hadde kommet, var de borte igjen. Stemningen rakk akkurat å gli tilbake i gammelt lune, før det smalt fra en knyttneve i vinduet. Sinna som en ilder ilte bardamene til igjen, skremte de uvedkommende unna, senket gitteret foran vinduene og låste inngangsdøra. Trygt innelåst kunne vi registrere at vi hadde en ny respekt for tyske bardamer, og at det skal mer enn et heftig barslagsmål til for å stoppe et aldrende beruset par fra å bryte opp vuggende dansetrinn.
Lørdagen opplevdes på mange måter som en gratis dag siden det er første gang vi er på en søndagskamp. Det ga oss masse tid til å oppleve det vi hadde lyst til. Noen dro av gårde til Köln for å se Viktoria Köln slå Unterhaching 2-1, mens andre tok en tur til Westfalenstadion for å få en omvisning, etterfulgt av en tur på Fan Welt. Øl og en liten matbit med Konferenz i bakgrunnen var det nok også mange som valgte å bruke dagen sin på. Kvelden ble av flere brukt på Wenkers, stampuben hvor det serveres gode lokale øl som Dortmunder Kronen og Urtrüb. Sistnevnte er veldig lokalt, da det er Wenkers eget brygg.
Kampdag på søndag! Tradisjonen tro møtte vi opp på Wenkers for å varme opp. Man skulle tro at man kunne kvele den lille nervøse klumpen i magen med pils, men en kamp på Westfalenstadion hører til unntaket. Vi ble også påminnet dagens motstander da kongen av Ruhr, Runar Skrøvset, meldte sin ankomst. Til tross for sin lojalitet til laget med de altfor blå draktene, så viste han seg nok en gang fra sin trivelige side. Han ble også med på fanmarsjen mot stadion, og var ikke vond å be da han ble tilbudt en Fußpils. Til toget sluttet også Tobias og Florian seg. To Bochumsupportere med svært ulike tilnærminger til sosialisering med en overivrig Dortmundsupporter med litt skranten tysk. Florian med kronisk munndiaré kun avbrutt av sigarettrøyking på inn og utpust, og Tobias med en forsiktig og lavmælt konversering. Til tross for like ulikt lynne som John Herwig Karlsen og Kjell Kristian Rike i sine glansdager, så satt smilet løst på begge to. Etter en lang marsj med veldig trivelige samtaler, så satt jeg igjen med enda en påspandert Fußpils og en invitasjon til Fiegebryggeriet om jeg noen gang skulle bevege meg lenger vest i Ruhrområdet.
Etter en sedvanlig pølse og pils på Rote Erde, gikk turen inn på mektige Westfalenstadion. Mange lot seg nok merke av en gjeng i svart og gult anført av presidenten svøpt inn i det norske flagget med det treffende og taktfaste ropet “Hurra, hurra, die Norweger sind da!”. Den lille halvtimen før spillerne kommer ut for å varme opp er ofte preget av inntak av Brinkhoff’s No.1, kanskje en Bretzl eller Bratwurst og mye klatring i trapper. At stemningen stiger i takt med at klokka tikker mot kampstart, er også en viktig del av opplevelsen. Vi har de siste årene fått æren av å svinge supporterklubbens flagg foran Süd-Tribune før kampstart. Denne gangen var det Simen som fikk oppgaven, en oppgave han utførte med bravur! Her setter jeg av litt spalteplass til hans versjon av opplevelsen.
Etter en sedvanlig pølse og pils på Rote Erde, gikk turen inn på mektige Westfalenstadion. Mange lot seg nok merke av en gjeng i svart og gult anført av presidenten svøpt inn i det norske flagget med det treffende og taktfaste ropet “Hurra, hurra, die Norweger sind da!”. Den lille halvtimen før spillerne kommer ut for å varme opp er ofte preget av inntak av Brinkhoff’s No.1, kanskje en Bretzl eller Bratwurst og mye klatring i trapper. At stemningen stiger i takt med at klokka tikker mot kampstart, er også en viktig del av opplevelsen. Vi har de siste årene fått æren av å svinge supporterklubbens flagg foran Süd-Tribune før kampstart. Denne gangen var det Simen som fikk oppgaven, en oppgave han utførte med bravur! Her setter jeg av litt spalteplass til hans versjon av opplevelsen.
________________________________________________________________________________________________________
Simens reisebrev som fanebærer:
For mitt vedkommende startet turen allerede onsdagen. Etter en lang dag på jobb her i Danmark, var det tid for å komme seg til Norge. Jeg hastet av sted til toget for å rekke mitt fly fra Kastrup. Jeg hadde planlagt dette i forkant å dra dagen før, for ikke å stå værfast, eller mulig kansellering av fly. For hvem vil vel risikere å ikke rekke frem til den årlige supporterturen!?
Siden jeg er primitiv av person, valgte jeg kun å ha med meg håndbagasje - til tross for turen faktisk skulle vare helt til søndag! Det ble derfor ingen utfordring med innsjekk, sikkerhetskontroll, og jeg rakk flyet med god margin.
Dagen etter bar turen mot Hjortnes kai. Lite søvn, men adrenalinet var likevel på topp, der jeg skulle møte resten av gjengen på fergekaia i Oslo. Nytt av året var at vi skulle ha med oss et BVB TV-team. Ikke vet jeg hvorfor, men vi i supporterklubben har åpenbart gjort oss så bemerket hos BVB at de ønsket å sende en hel delegasjon fra Tyskland for å dokumentere dette i detalj. Ganske sjukt opplegg, spør du meg.. Dette er jo sånt som jeg liker! Jaggu artig med en så original gjeng, å få dette dokumentert!
...Og dokumentert ble det! Ikke før vi var passert Drøbak-sundet var det ut på deck for intervju, med meg, president Nico, og Christina. Jeg fordi jeg hadde fått den ærefulle oppgave med å være fanebærer på turen! (Jeg skal ikke gå mer i detalj her, men de som er interessert kan gå å se videoen på Youtube - hvor dere forøvrig blir kjent med øvrige deltakere på turen også!). Videre gikk båtturen sin gang, noen senere til sengs enn andre, men alle parat til oppmøte for opptelling før avstigning av båten i Kiel.
I Kiel var planen egentlig å ta toget videre direkte til Dortmund. Men pga streik hos de tyske lokførere var vår avgang hos Deutsche Bahn kansellert! Så kjedelig tenker du sikkert, men neida, her her ble vi møtt av personlig videohilsen fra spillerne Füllkrug og Süle, som også hadde fått med seg at vi var på tur - ja, så heldig var vi at de sendte lagbussen til BVB opp for å hente oss - Det er hva jeg kaller stil! Virkelig, dette var gøy! Turen og kampen var nå berget, og vi kunne nye overfarten i nydelige BVB sportsseter hele veien til Dortmund.
På kvelden samme dag var det fellesmiddag på Aymans, der vi møtte Julian Ryerson. Her ble det god stemning og kok utover kvelden. Noen slitne krigere valgte også å avslutte på Anton’s Bierköning før stadionomvisningen som ventet dagen etter.'
Simens reisebrev som fanebærer:
For mitt vedkommende startet turen allerede onsdagen. Etter en lang dag på jobb her i Danmark, var det tid for å komme seg til Norge. Jeg hastet av sted til toget for å rekke mitt fly fra Kastrup. Jeg hadde planlagt dette i forkant å dra dagen før, for ikke å stå værfast, eller mulig kansellering av fly. For hvem vil vel risikere å ikke rekke frem til den årlige supporterturen!?
Siden jeg er primitiv av person, valgte jeg kun å ha med meg håndbagasje - til tross for turen faktisk skulle vare helt til søndag! Det ble derfor ingen utfordring med innsjekk, sikkerhetskontroll, og jeg rakk flyet med god margin.
Dagen etter bar turen mot Hjortnes kai. Lite søvn, men adrenalinet var likevel på topp, der jeg skulle møte resten av gjengen på fergekaia i Oslo. Nytt av året var at vi skulle ha med oss et BVB TV-team. Ikke vet jeg hvorfor, men vi i supporterklubben har åpenbart gjort oss så bemerket hos BVB at de ønsket å sende en hel delegasjon fra Tyskland for å dokumentere dette i detalj. Ganske sjukt opplegg, spør du meg.. Dette er jo sånt som jeg liker! Jaggu artig med en så original gjeng, å få dette dokumentert!
...Og dokumentert ble det! Ikke før vi var passert Drøbak-sundet var det ut på deck for intervju, med meg, president Nico, og Christina. Jeg fordi jeg hadde fått den ærefulle oppgave med å være fanebærer på turen! (Jeg skal ikke gå mer i detalj her, men de som er interessert kan gå å se videoen på Youtube - hvor dere forøvrig blir kjent med øvrige deltakere på turen også!). Videre gikk båtturen sin gang, noen senere til sengs enn andre, men alle parat til oppmøte for opptelling før avstigning av båten i Kiel.
I Kiel var planen egentlig å ta toget videre direkte til Dortmund. Men pga streik hos de tyske lokførere var vår avgang hos Deutsche Bahn kansellert! Så kjedelig tenker du sikkert, men neida, her her ble vi møtt av personlig videohilsen fra spillerne Füllkrug og Süle, som også hadde fått med seg at vi var på tur - ja, så heldig var vi at de sendte lagbussen til BVB opp for å hente oss - Det er hva jeg kaller stil! Virkelig, dette var gøy! Turen og kampen var nå berget, og vi kunne nye overfarten i nydelige BVB sportsseter hele veien til Dortmund.
På kvelden samme dag var det fellesmiddag på Aymans, der vi møtte Julian Ryerson. Her ble det god stemning og kok utover kvelden. Noen slitne krigere valgte også å avslutte på Anton’s Bierköning før stadionomvisningen som ventet dagen etter.'
Søndag.
Endelig kampdag, og hele Dortmund kledd i gult og svart! Av sedvanlig vane startet dagen på Alter Markt, vårt faste tilholdssted Wenckers, som vi alltid møtes til en formiddagsøl på kampdag. Litt annerledes for meg denne gang, da jeg hadde fått streng beskjed fra øverste hold, om at det ikke var aktuelt å være beruset som fanebærer. Jeg måtte derfor holde meg litt ekstra i skinnet denne dagen - jeg skulle jo tross alt representere supporterklubben utad, og attpåtil med et fullt kamera-team på slep. Så ja, her turte jeg ikke annet enn å holde meg til alkoholforbud inntil jobben var gjort!
På vei til stadion merket jeg spenningen ta tak, faktisk ble det også litt på en annen måte nå som jeg heller ikke kunne roe nervene med en vandrepils, der vi gikk mot stadion. Vel fremme på stadion var det som ventet yrende liv, alt i svart og gult såklart. Det ble en kort tur innom Rote Erde, ølkneipa rett utenfor stadion, før et raskt kick-off intervju med president Nico og BVB veteran Oliver, en av grunnleggerne til den norske supporterklubben.
Videre tok jeg veien sammen med BVB TV-teamet. De lurte meg også inn via flere VIP passasjer, så jeg raskt skulle komme inn på stadion. Her fant vi etterhvert flaggrommet, hvor vi skulle melde oss for avhenting av flagg. I alt over 200 flagg befinner seg i flaggrommet, de fleste fra hver supporterklubb-enhet, der vi som den offisielle norske BVB supporterklubben har fått laget vårt eget flagg med emblemet til supporterklubben - BVB Norway Borussentrolle. Det ble en liten test utenfor med veiving, før vi tok “backstage” på stadion for gjennomgang av flagg-rutiner, for hvordan og når vi skulle gjøre hva. Mye å huske på, for en som ikke vært med på noe slik tidligere!
Tid for å endre banen. Vi tok fanen på skulder og entret matta, alle flaggbærerer på hver sitt angitte punkt vi hadde fått forklart i forkant. Nå var det altså bare å nyte stemningen av en fullsatt Westfalen (stadion) - over 80.000 på tribunen, og nå kun få meter fra spillerne på banen som nå var godt i gang med oppvarming. Fort et trykk! De kjente BVB-sanger kom på løpende bånd, før vi avsluttet rett før avspark med "You'll never walk alone”. En fantastisk opplevelse!
________________________________________________________________________________________________________
Endelig kampdag, og hele Dortmund kledd i gult og svart! Av sedvanlig vane startet dagen på Alter Markt, vårt faste tilholdssted Wenckers, som vi alltid møtes til en formiddagsøl på kampdag. Litt annerledes for meg denne gang, da jeg hadde fått streng beskjed fra øverste hold, om at det ikke var aktuelt å være beruset som fanebærer. Jeg måtte derfor holde meg litt ekstra i skinnet denne dagen - jeg skulle jo tross alt representere supporterklubben utad, og attpåtil med et fullt kamera-team på slep. Så ja, her turte jeg ikke annet enn å holde meg til alkoholforbud inntil jobben var gjort!
På vei til stadion merket jeg spenningen ta tak, faktisk ble det også litt på en annen måte nå som jeg heller ikke kunne roe nervene med en vandrepils, der vi gikk mot stadion. Vel fremme på stadion var det som ventet yrende liv, alt i svart og gult såklart. Det ble en kort tur innom Rote Erde, ølkneipa rett utenfor stadion, før et raskt kick-off intervju med president Nico og BVB veteran Oliver, en av grunnleggerne til den norske supporterklubben.
Videre tok jeg veien sammen med BVB TV-teamet. De lurte meg også inn via flere VIP passasjer, så jeg raskt skulle komme inn på stadion. Her fant vi etterhvert flaggrommet, hvor vi skulle melde oss for avhenting av flagg. I alt over 200 flagg befinner seg i flaggrommet, de fleste fra hver supporterklubb-enhet, der vi som den offisielle norske BVB supporterklubben har fått laget vårt eget flagg med emblemet til supporterklubben - BVB Norway Borussentrolle. Det ble en liten test utenfor med veiving, før vi tok “backstage” på stadion for gjennomgang av flagg-rutiner, for hvordan og når vi skulle gjøre hva. Mye å huske på, for en som ikke vært med på noe slik tidligere!
Tid for å endre banen. Vi tok fanen på skulder og entret matta, alle flaggbærerer på hver sitt angitte punkt vi hadde fått forklart i forkant. Nå var det altså bare å nyte stemningen av en fullsatt Westfalen (stadion) - over 80.000 på tribunen, og nå kun få meter fra spillerne på banen som nå var godt i gang med oppvarming. Fort et trykk! De kjente BVB-sanger kom på løpende bånd, før vi avsluttet rett før avspark med "You'll never walk alone”. En fantastisk opplevelse!
________________________________________________________________________________________________________
Det var denne gangen en veldig spesiell oppladning i minuttene før kampstart. Nobby Dickel dedikerte en minnetale til de avdøde Franz “Der Kaizer” Beckenbauer, Hertha Berlins Kai Bernstein og BVB-ultra og capo Marcel. Med Süd-Tribunes enorme tifo med bilde av Marcel, så ble det noen ekstra følelsesladde minutter avsluttet med hymnen “Leuchte auf, mein Stern Borussia”. Av respekt for de døde beholdt Ultrasfansen også roen de første 15 minuttene av kampen. Den eneste gangen lydnivået økte var da Donyell Malen ble felt allerede etter to og et halvt minutt. Straffen satte Niclas Füllkrug kontant i mål, og 36 nordmenn kastet seg om halsen på hverandre i et ellevilt kaos. Det vil si, 35 nordmenn, for Simen hadde enda ikke forsert alle trappene, og måtte ta jubelen sammen med Mariusz fra BVB-TV. Et av de store samtaleemnene før kamp hadde vært “Hvem skal score målene for
Bochum når Asano ikke er med?”. Samtlige jeg snakket med ble svar skyldig, med unntak av Florian som ganske kategorisk svarte “Niemand!”. Derfor var det opp til Dortmundspillerne selv å skape spenning i kampen. Dette klarte de med glans da Meyer og Schlotterbeck misforstod hverandre, og sistnevnte skled ballen inn i eget nett rett før pausesignalet lød.
Bochum når Asano ikke er med?”. Samtlige jeg snakket med ble svar skyldig, med unntak av Florian som ganske kategorisk svarte “Niemand!”. Derfor var det opp til Dortmundspillerne selv å skape spenning i kampen. Dette klarte de med glans da Meyer og Schlotterbeck misforstod hverandre, og sistnevnte skled ballen inn i eget nett rett før pausesignalet lød.
Jeg skal ikke nekte for at spenningen og nervøsiteten grep tak i mange av oss, meg selv inkludert, uten at det gikk utover viljen til å bidra. Oppildnet av Süd-Tribune var det enormt trykk fra den norske delegasjonen øverst i block 33. Forløsningen da Füllkrug nikket inn 2-1 i det stadionuret bikket 72 minutter, var derfor enorm. Euforien som finner sted i slike øyeblikk er umulig å skildre gjennom film, bilder eller tekst. Den må oppleves. Blodet bruser i årene, tårene renner ukontrollert og stemmebåndene sprekker i det man hengir seg til et enormt jubelbrøl. Alle kaster seg om halsen til hverandre og i det øyeblikket kan man kjenne på et fellesskap man ikke får andre steder.
Jeg kan ikke snakke for alle, men slike følelsesutbrudd sletter alt annet fra korttidsminnet. Derfor er det med en viss skam jeg innser at jeg kanskje burde nevne hvem som spilte Füllkrug frem til målet, og jeg ikke har den ringeste anelse om hvordan det gikk til. Heldigvis finnes det nok av dokumentasjon, og jeg kan nå i ettertid kose meg med å se opptak av en glimrende stikker i bakrom fra Jamie Bynoe Gittens til Marcel Sabitzer som fra dødlinja chipper ballen ut 45 grader.
Bynoe Gittens som kom inn for Malen minuttet før han bidro med en hockeypasning til 2-1, skulle vise seg å være i storslag. På overtid lurer han Christian Gamboa med en dragning inne i straffefeltet, blir felt, og dommeren peker på straffemerket. Manuel
Riemann i Bochumburet blir omtalt som en straffeekspert, men er ingen match for Füllkrug som fullfører sitt hattrick med sin andre straffescoring for kvelden. Med tre poeng sikret var det en storfornøyd gjeng Borussentrolle som avsluttet samarbeidet med BVB-TV ved å bruke siste rest av stemme på følgende strofe:
Olé, Olé, Olé!
Nur der BVB.
Unser ganzes Leben,
unser ganzer Stolz.
Simen kunne i tillegg til å være fanklubbens kasserer og fanebærer, nå også smykke seg med tittelen “spåmann”. Han feide all motstand av banen da han i tippekonkurransen vi hadde på turen tippet både riktig resultat og fikk nesten full pott på hvem som scoret målene. Premien finnes det vel ikke en eneste fan av Borussia Dortmund som ikke misunner ham - en signert drakt fra Marco Reus.
Nur der BVB.
Unser ganzes Leben,
unser ganzer Stolz.
Simen kunne i tillegg til å være fanklubbens kasserer og fanebærer, nå også smykke seg med tittelen “spåmann”. Han feide all motstand av banen da han i tippekonkurransen vi hadde på turen tippet både riktig resultat og fikk nesten full pott på hvem som scoret målene. Premien finnes det vel ikke en eneste fan av Borussia Dortmund som ikke misunner ham - en signert drakt fra Marco Reus.
En siste felles opplevelse ble det på Hövels Hausbrauerei. Der kunne de by på både øl og schnitzel, noe som for så vidt ikke er noen stor overraskelse. Denne siste kvelden fant de fleste senga relativt tidlig, før hjemreisen neste dag. Tusen takk for nok en fantastisk supportertur hvor gamle vennskap fikk sin årlige renessanse, og nye ble smidd.
Bis nächstes Jahr!
Heja BVB 🖤💛
