Antiklimaksets tinder og patos i praksis

BVB Norge var sterkt representert under finalen i London. Her kan du lese om både turen over dammen og en uforbeholden hyllest til Marco Reus, i det som var et lytterbrev innsendt til Dritte Halbzeit. I tillegg gir vi deg en bildekavalkade fra besøket i Englands hovedstad!

Av Marcus J. Olsen, visepresident

Lytterbrevet kan høres i Dritte Halbzeits episode 295 (fra 29:00): open.spotify.com/episode/4kbITBrW71jMMYs8gW5v9i?si=26a6a8d650b9487f

Fotball avgjøres støtt og stadig på marginer. Disse marginene har et antipatisk forhold til BVB. Dortmund er gjerne, med små, hederlige unntak, motgangens spektrum i fotballverdenen. Klubben hvor det er «bare nesten», omtrent hver gang. Laget er også anført av «motgangens profet» Marco Reus. Akkurat dette kommer jeg tilbake til.
 
Det finnes flere eksempler på at det er «bare nesten» når det kommer til BVB. Et vedvarende frustrasjonsmoment, men likefullt et moment som holder oss supportere på kanten av stolen, sesong etter sesong. For det er virkelig ALDRI kjedelig å være Borussia Dortmund, enten det er på godt eller vondt. Og det er mye av begge deler.
 
Så, hvor skal denne fortellingen egentlig begynne? Vi starter 3. mai. Marco Reus offentliggjør at han ikke forlenger med klubben. Dortmunds soleklart største ikon i nyere tid og diskutabelt den største noensinne gir seg i svart og gult når teppet for årets Bundesliga-sesong går ned. For det er jo ingen som overhodet forventer at Dortmund skal spille en kamp etter hjemmekampen mot Darmstadt 18. mai? Det som må betraktes som et parodisk forsøk på å reise kjerringa etter flausen på målstreken i fjor, endte med femteplass i ligaen, garderobeopprør og bare noen nasjonale koeffisientpoeng unna Europa League neste sesong. Det er flere måneder siden de fleste Dortmund-supportere løftet blikket mot august og en ny start. For hva kunne vel stjele fokuset før den tid?
 
Vi må gå dypere til verks her.
 
På forskriftsmessig vis har Borussia Dortmund to lag: ett som overpresterer og ett som underpresterer. Differansen er monumental. Toppnivået og bunnivået er to motpoler. Det ene laget spilte liga og cup i Tyskland denne sesongen. Det andre i Champions League. Jeg overlater det til den oppmerksomme lytter å avgjøre hvem som er hvem. 
 
For det kunne jo umulig være samme lag som slet mot Heidenheim, Mainz og Hoffenheim som senket europeiske stormakter i tur og orden mot finalen i London? Dortmund besteg fjellet døpt til «dødens gruppe» i høst som gruppevinner, presumptivt som den svakeste Dortmund-utgaven på flere år. Det ga oss PSV som motstander i åttendedelsfinalen. Bedriftslaget til Philips måtte vike for en gul tornado, som videre trakk Reals sinnatagg av en lillebror, Atletico, i kvartfinalen. Spanjolene var klare favoritter mot laget «alle» ville møte. Bookmakerne skulle ikke få rett. Dortmund snudde stillingen på eget gress og kunne rette blikket mot semifinale og PSG. Nå skulle det vel være over, tenkte man. Vi måtte bare tro om igjen.
 
Dortmund overvinner den oljerike klubben både på Westfalenstadion og i Paris, og vipps, så var de et finalelag. I høst hadde jeg ikke turt å satse en femtilapp på dette engang. Og som alle Dortmundere tenkte: For en scene å runde av Dortmund-karrieren på for Marco Reus. Skulle det endelig gå?
 
Så var det dette med motgangens profet, da. Når vi er inne på Marco Reus, så må vi nesten snakke om hvor mye motbør en spiller egentlig skal måtte tåle. Denne mannen har blitt elsket av millioner og har vært ansiktet på klubben i sitt hjerte i tolv år. Han tapte CL-finalen i 2013, mistet Tysklands VM-gull i 2014 på grunn av skade, og de har det jo blitt en del av. Han har blitt overkjørt av Bayern i et tiår og med dekket bord og kapteinsbind, var han med på kollektivt havari i siste serierunde i fjor, som skulle bli hans første «store» trofé med klubben. Samtidig har han forpliktet seg til klubben gang på gang og avslått tilbud som uomtvistelig hadde økt tallene på egen bankkonto. Kunne sirkelen sluttes med gull i allmektige Champions League? Det ville vært det perfekte punktum.
 
I en utopisk verden hadde Dortmund utvilsomt vunnet. Det er plausibelt å anta at en hel fotballverden, med unntak av den hvite delen av Spanias hovedstad, unnet Reus denne gullmedaljen og hans BVB verdens gjeveste klubbtrofé. Men verden er ikke utopisk, ei heller rettferdig. Noen ganger så vinner nemlig Goliat. 
 
Finalen i London utføres på et særlig «Dortmundsk» vis: suveren i førsteomgang, men uten uttelling og flere misbrukte storsjanser. Det er SÅ nært, men det vil seg ikke. Det som riktignok er oppløftende, og dessuten litt vakkert, er at Dortmund endelig så ut til å finne tilbake til eget DNA for første gang på lang tid: Gegenpress, kontringsangrep, hurtige bevegelser med ball og oppofrende forsvarsspill. Dette var Dortmund slik Dortmund skal være. Var det kanskje fordi Jürgen Klopp selv var til stede? Ich weiss es nicht.
 
Men ellers er jo Real Madrid laget du aldri skal gi noe gratis til. Spesielt ikke glipp av markering på corner eller feilpasninger i eget forsvar. Sånt blir det baklengsmål av. Når man heller ikke konverterer egne sjanser så er det game, set, match. 
 
Igjen ble det «bare nesten».
 
Oppe i den provisoriske gule veggen, skrått mot høyre på Wembleys østside, sto en lidenskapelig delegasjon fra BVB Norge. Vi var intet mindre enn 17 medlemmer fra den norske supporterklubben som hadde reist over dammen for å både oppleve og skape stemning denne kvelden. For selv om kampnervene sto i helspenn hos hver og én av oss, så påvirket det ikke viljen til å bidra sammen med resten av det massive, gule havet vi befant oss i.

Flesteparten av oss møttes allerede dagen før for å kollektivt bygge opp spenning og like fullt dempe nervene med et utall engelske halvlitere. Dette frem til britenes beskjedne kultur for åpningstider bremset denne feststemte gjengen. De er nemlig ikke spesielt begeistret for øl etter leggetid på denne siden av dammen, da alt stenger rundt 23 om kvelden. Dermed var det bare å lade opp til lørdagen!
 
Etter en natt med særdeles begrenset mengder søvn så var det endelig Finaledag. Frokost av typen engelsk gikk ned på høykant og det var tid for å kjenne på stemningen rundt om i byen. Selv om finalelagene kun ble tilkjent 25.000 billetter hver av UEFA, så var det ventet opp mot 60.000 tilreisende Dortmund-supportere. London var med andre ord svart og gult.
 
Vi åpnet ballet med å besøke Trafalgar Square, som mer eller mindre var blitt UEFAs kommersielle høyborg. Det ble med en kort visitt i sponsor-eldoradoet, før vi satte i marsj mot Hyde Park, Dortmund-supporternes allokerte sted for oppladning til kampen. Etter noen taktiske pitstops for nødvendig påfyll på veien, ankom vi den festivalantrukkete parken hvor tusenvis av svart-og-gul-kledde supportere hadde samlet seg. Iblant dem også de danske og svenske supporterklubbene som vi fikk stiftet bekjentskaper med. Storheter som Karl-Heinz Riedle, Roman Weidenfeller og Nobby Dickel fyret opp det finaleklare folkehavet fra scenen med kjente Borussiahymner og tribunesanger. Det skulle ikke være tvil om hvem som var i byen. Selv den mest apatiske supporter hadde blitt rastløs og ekstatisk av å befinne seg i midten av Londons kongelige park denne lørdagsettermiddagen.
 
Vel fire timer før kampstart ble det tid for avreise mot stadion og hver eneste kvadratcentimeter i de arealeffektive Underground-togene ble effektivt utnyttet av enorme folkemengder som skulle samme retning. Fra t-bane-stoppet Wembley Park ble vi ledet inn på ikoniske Olympic Way som geleider mot allmektige Wembley Stadium. Å paradere mot dette vakre og fryktinngytende stadionet i sitt eget lags farger, forventningsfull og nervøs, er noe jeg unner enhver fotballsupporter å oppleve. Det er et altoppslukende skue og en enda større prøvelse i å holde nervene i sjakk. En slags kulminasjon av alle fotballens følelser, komprimert til noen hundre meters promenade.
 
Allerede flere timer før avspark var det omtrent fullt i den gule svingen. Flagg og skjerf vaiet kontinuerlig, mens hele 4 capoer manet til tribunesang og synonyme klapp gjennom hele oppvarmingen til laget. Omsider gikk lagene av matta og banen ble rigget til et overdrevent krampaktig «kickoff-show». Ti småkleine minutter senere var det tid for den nærmest terapeutiske Champions League-hymnen som med den største sikkerhet ga de tilreiste nordmennene oppe på felt 519 gåsehud. Å overvære eget lag i finalen i Champions League på selveste Wembley er ingenting mindre enn en drøm som ble til virkelighet. Resultatet til tross, dette var uforglemmelig.
 
Det ble ikke gull og trofé i Marcos siste opptreden i barndomsklubben, men tårene i ansiktet hans sier alt som trengs å fortelles: det var ikke sorg over en tapt finale, men et vemodig farvel etter siste fløytesignal. Dette var siste dans og han blir ikke husket for tapte finaler, manglende Bundesliga-titler eller skader. Han blir husket for å være personifiseringen av denne alt denne klubben er og skal være. I Dortmund vil Reus for alltid representere lojalitet, evne og troen på at drømmer kan bli virkelige. Han har brutt nøytralitet og har gått langt i å sørge for at de færreste noe sted har noe vondt å si om Borussia Dortmund. I en tid hvor fotballkapitalismen stadig gjør fremskritt, blir Reus stående som beviset på at penger faktisk ikke er den eneste kilden til suksess og ikke minst er han en bekreftelse på at ikke alt kan kjøpes for penger. Noen ting er bare ektefølt, som kjærligheten til egen klubb. Sånn sett gjenspeiler Reus klubbens motto: «Echte liebe». Sånt blir aldri glemt i en klubb, eller by, som Dortmund.
 
Marco Reus, du vil alltid høste takknemlighet fra dine egne. Gull eller ikke, det gjør vondt at det er over. Takk for alt. Immer Kapitän. 
 
Ingen skal ta fra dette Dortmund-laget noe som helst. Innsatsen var hederlig, og det var kollektivet som førte klubben til verdens største scene. Et lag som dette, uten signifikante individualister, men komponert av tradisjon, samhandling og ren vilje, fortjener hyllest - særlig fra sine egne. Ingen jeg kjenner kritiserer laget etter denne finalen, det er kun applaus. Det som burde vært antiklimaksets tinder er egentlig bare ren glede og stolthet, akkompagnert av et lite stykke sorg for det som ikke lenger blir. Dette er patos i praksis.
 
Livet er som nevnt aldri kjedelig som Dortmund-supporter. Det er fantastisk og jævlig på samme tid. Og vi elsker det.
 
Heja BVB!